LOL

OK, jeg innser det. Det gikk ikke så bra. Jeg taklet ikke presset. Bedre lykke neste gang. (litt trist, i og med at jeg liker designet på den bloggen her, jobbet litt med det faktisk.)

Neste gang blir det moteblogg på blogg.no

Hadebra!

Nye sko.

Hør, hør.

Jeg har laget urørtprofil!

Imellom linjene.

Jeg liker tog. Jeg liker å sitte på toget mens det beveger seg gjevnt og stødig gjennom verden og man kan se fragmenter av livet utenfor. Jeg liker å ta toget alene om morgenen, toget er fredelig, toget er fint. Jeg liker å ta toget til og fra steder med venner, steder vi gleder oss til å komme til, steder vi helst kunne unngått å dra til. Hjem fra fine opplevelser, hjem fra dårlige kvelder. I sommer reiste jeg med tog gjennom Europa med ryggsekk. Jeg sov i minimalistiske kupeer på harde togsenger og så ut av vinduer på et Europa som suste avgårde utenfor. Det er få ting jeg finner så inspirerende som tog. Jeg har skrevet utallige sangtekster og togreiser, det er så fascinerende å tenke på hvor alle menneskene skal, hva de skal gjøre der. I den stunden man sitter på det samme toget er det som om man plutselig spiller en rolle i fremmede menneskers liv. Og de spiller en rolle i ditt liv. Jeg liker ideen om tog også. De rette strekningene, stoppene ved ulike stasjoner. Toget er som livet. Vi står på ulike stasjoner, vi skal ulike steder. Men for å komme til vår riktige destinasjon, må vi alle sammen på det samme toget. Det er litt fint. Jeg tenker antageligvis unødvendig mye der jeg står på perrongen og venter. Men jeg syns det er bra brukt ventetid. I perioden man bare venter på å komme seg videre, til neste stasjon, er det ikke så mye annet å ta seg til enn å se på mennesker, og tenke. Jeg utforsker mitt eget hode. Mennesker går og mennesker kommer. Togskinnene er linjer i alle menneskers liv. Jeg tenker imellom linjene.

Adjø så lenge.

Jeg møtte meg selv som femtenåring. Vi skulle på det samme toget, og det ble ett av disse kleine møtene der man skulle ønske at man ikke hadde vedkjent seg å legge merke til den andre personen. Noen ganger holder det ikke å nikke og smile og beholde headsetet på. Jeg liker å tro at måten verden tester deg på er å sjekke hvor godt du klarer å lirke ut av deg krampeaktige replikker til krampeaktige samtaler. Dersom du gjør en god jobb gir verden deg en premie; lovende fremtid, masse penger, eller kanskje et vellykket kjærlighetsliv. Jeg gjør en elendig jobb. Alltid. Femtenårige meg er ikke stort bedre, hun smilte stivt og skulte i retning av de tomme togskinnene, som om hun ville manipulere toget til å komme fortere. Jeg betraktet henne uten å la henne vite at jeg var intressert. Jeg la merke til hvor mye vi har til felles. Hun er blond og en anelse mer lubben, har litt mer anonyme klær og litt annerledes sminke. Men alt i alt er vi skremmende like. Jeg slappet i det minste av mer enn det hun gjorde, for jeg skjønte at jeg hadde det sosiale overtaket. Jeg visste om alle tankene hennes, alle de små bitene av henne som ikke syntes utenfor huden, jeg kjente drømmene og redslene og alt. Hun vet ingen ting om meg. Og jeg så at hun var litt redd for å spørre. Vi kjenner hverandre veldig godt, hun og jeg, men forholdet vårt er ikke basert på likevekt. Jeg tenker på henne av og til, men ikke like mye som hun tenker på meg. Jeg er for opptatt med tingene rundt meg til å huske på henne hele tiden. Hun derimot, har en egen del av sjelen til overs utelukkende til tanker om meg. Hun vet kanskje ikke hva jeg driver med, hva jeg tenker og føler, men hun kjenner meg vel godt likevel. Derfor blir jeg litt forlegen når jeg møter henne. Hun har nesten ikke noe plass hos meg lenger. Snart glemmer jeg henne vel helt. Jeg tenker ikke på henne som noe som er verdt å huske. Hva har hun noen sinne utrettet? Greit nok, hun vil sikkert påpeke at hennes eksistens er svært avgjørende for den personen jeg er. Men jeg liker å tenke på meg selv som mer vellykket enn henne. Hun ser opp til meg hun også, det vet jeg at hun gjør. Og jeg er vel glad i henne, innerst inne. Det er vel derfor jeg har dårlig samvittighet fordi jeg forsømmer henne. Jeg glemmer å tenke på henne, og jeg vet at hun om noen år vil lide på grunn av meg. Men det sa jeg ingenting om til henne. Kanskje har hun det like ille selv. Men jeg vet ikke, jeg husker ikke.

Løfte.

Neste gang skal jeg produsere noe med tekst, jeg lover.

James Dean.

Fint.

Wowshit jeg blogger! Jeg har blitt nitten år siden sist da, og gid som jeg har vokst. Jeg har blitt et nytt menneske, foreksempel så får jeg være alene hjemme. Og jeg klarer det uten å dø. Jeg holder fyr i peisen. Jeg klarte å håndtere stekeovnen på egenhånd, og ikke nok med det, jeg koblet til dvd-spilleren helt selv i sted. Jeg brukte bare ti minutter på å stirre håpløst på den tomme 40' som ikke hadde noe annet å formidle enn "no signal". Men det gikk bra til slutt. Jeg er wonderwoman. Jeg har tømt sengen min for madrass, puter, dyne og rosa ulltepper, og båret alt ned i stuen, nå har jeg barikadert meg midt mellom peisen og tven. Jeg er det lykkeligste mennesket i verden, minst, omringet av nemi og italienske vouge, show time-utgaven. Jeg deler kvelden min med vårruller, sex &the city, rester fra bursdagsvin og en halv eske konfekt. Jeg skulle nesten ønske jeg kunne røyket inne; men det hadde kanskje blitt litt overkill. Mulig. Jeg har Billy Joel på vinyl. Jeg har tidenes beste fotkrem, og jeg tenker at av og til, når man plutselig har finner seg selv litt frustrert, bare ikke, og man er utsnakket om sine fjollete problemer, så trenger man å ha en egen stue som man kan fylle med østrogen. Og jeg fniser for meg selv av umorsomme ting bare fordi jeg kan. Det er ikke det at det ikke er plass til fler, men jeg trenger det ikke bestandig. Det er fint å vite det i blandt, særlig når man nettopp har blitt nitten, og syns at det kanskje er litt i meste laget. Men det er ok. Ting er i det minste litt fint.

Alexander Rybak og jeg XD

Jeg er den med rødt hår. De andre er resten av Piigekoret på Rud.

du er så god til å tenke. du kan legge en plan.