Imellom Linjene

LOL

2011-02-24T21:38:00.001+01:00

OK, jeg innser det. Det gikk ikke så bra. Jeg taklet ikke presset. Bedre lykke neste gang. (litt trist, i og med at jeg liker designet på den bloggen her, jobbet litt med det faktisk.)

Neste gang blir det moteblogg på blogg.no

Hadebra!

Nye sko.

2010-04-03T23:36:00.003+02:00

Hør, hør.

2010-04-03T23:15:00.000+02:00

Jeg har laget urørtprofil!

Imellom linjene.

2010-03-28T22:30:00.002+02:00

Jeg liker tog. Jeg liker å sitte på toget mens det beveger seg gjevnt og stødig gjennom verden og man kan se fragmenter av livet utenfor. Jeg liker å ta toget alene om morgenen, toget er fredelig, toget er fint. Jeg liker å ta toget til og fra steder med venner, steder vi gleder oss til å komme til, steder vi helst kunne unngått å dra til. Hjem fra fine opplevelser, hjem fra dårlige kvelder. I sommer reiste jeg med tog gjennom Europa med ryggsekk. Jeg sov i minimalistiske kupeer på harde togsenger og så ut av vinduer på et Europa som suste avgårde utenfor. Det er få ting jeg finner så inspirerende som tog. Jeg har skrevet utallige sangtekster og togreiser, det er så fascinerende å tenke på hvor alle menneskene skal, hva de skal gjøre der. I den stunden man sitter på det samme toget er det som om man plutselig spiller en rolle i fremmede menneskers liv. Og de spiller en rolle i ditt liv. Jeg liker ideen om tog også. De rette strekningene, stoppene ved ulike stasjoner. Toget er som livet. Vi står på ulike stasjoner, vi skal ulike steder. Men for å komme til vår riktige destinasjon, må vi alle sammen på det samme toget. Det er litt fint. Jeg tenker antageligvis unødvendig mye der jeg står på perrongen og venter. Men jeg syns det er bra brukt ventetid. I perioden man bare venter på å komme seg videre, til neste stasjon, er det ikke så mye annet å ta seg til enn å se på mennesker, og tenke. Jeg utforsker mitt eget hode. Mennesker går og mennesker kommer. Togskinnene er linjer i alle menneskers liv. Jeg tenker imellom linjene.

Adjø så lenge.

2010-03-17T21:40:00.002+01:00

Jeg møtte meg selv som femtenåring. Vi skulle på det samme toget, og det ble ett av disse kleine møtene der man skulle ønske at man ikke hadde vedkjent seg å legge merke til den andre personen. Noen ganger holder det ikke å nikke og smile og beholde headsetet på. Jeg liker å tro at måten verden tester deg på er å sjekke hvor godt du klarer å lirke ut av deg krampeaktige replikker til krampeaktige samtaler. Dersom du gjør en god jobb gir verden deg en premie; lovende fremtid, masse penger, eller kanskje et vellykket kjærlighetsliv. Jeg gjør en elendig jobb. Alltid. Femtenårige meg er ikke stort bedre, hun smilte stivt og skulte i retning av de tomme togskinnene, som om hun ville manipulere toget til å komme fortere. Jeg betraktet henne uten å la henne vite at jeg var intressert. Jeg la merke til hvor mye vi har til felles. Hun er blond og en anelse mer lubben, har litt mer anonyme klær og litt annerledes sminke. Men alt i alt er vi skremmende like. Jeg slappet i det minste av mer enn det hun gjorde, for jeg skjønte at jeg hadde det sosiale overtaket. Jeg visste om alle tankene hennes, alle de små bitene av henne som ikke syntes utenfor huden, jeg kjente drømmene og redslene og alt. Hun vet ingen ting om meg. Og jeg så at hun var litt redd for å spørre. Vi kjenner hverandre veldig godt, hun og jeg, men forholdet vårt er ikke basert på likevekt. Jeg tenker på henne av og til, men ikke like mye som hun tenker på meg. Jeg er for opptatt med tingene rundt meg til å huske på henne hele tiden. Hun derimot, har en egen del av sjelen til overs utelukkende til tanker om meg. Hun vet kanskje ikke hva jeg driver med, hva jeg tenker og føler, men hun kjenner meg vel godt likevel. Derfor blir jeg litt forlegen når jeg møter henne. Hun har nesten ikke noe plass hos meg lenger. Snart glemmer jeg henne vel helt. Jeg tenker ikke på henne som noe som er verdt å huske. Hva har hun noen sinne utrettet? Greit nok, hun vil sikkert påpeke at hennes eksistens er svært avgjørende for den personen jeg er. Men jeg liker å tenke på meg selv som mer vellykket enn henne. Hun ser opp til meg hun også, det vet jeg at hun gjør. Og jeg er vel glad i henne, innerst inne. Det er vel derfor jeg har dårlig samvittighet fordi jeg forsømmer henne. Jeg glemmer å tenke på henne, og jeg vet at hun om noen år vil lide på grunn av meg. Men det sa jeg ingenting om til henne. Kanskje har hun det like ille selv. Men jeg vet ikke, jeg husker ikke.

Løfte.

2010-03-08T08:41:00.000+01:00

Neste gang skal jeg produsere noe med tekst, jeg lover.

James Dean.

2010-03-06T23:17:00.001+01:00

Fint.

2010-02-24T00:18:00.004+01:00

Wowshit jeg blogger! Jeg har blitt nitten år siden sist da, og gid som jeg har vokst. Jeg har blitt et nytt menneske, foreksempel så får jeg være alene hjemme. Og jeg klarer det uten å dø. Jeg holder fyr i peisen. Jeg klarte å håndtere stekeovnen på egenhånd, og ikke nok med det, jeg koblet til dvd-spilleren helt selv i sted. Jeg brukte bare ti minutter på å stirre håpløst på den tomme 40' som ikke hadde noe annet å formidle enn "no signal". Men det gikk bra til slutt. Jeg er wonderwoman. Jeg har tømt sengen min for madrass, puter, dyne og rosa ulltepper, og båret alt ned i stuen, nå har jeg barikadert meg midt mellom peisen og tven. Jeg er det lykkeligste mennesket i verden, minst, omringet av nemi og italienske vouge, show time-utgaven. Jeg deler kvelden min med vårruller, sex &the city, rester fra bursdagsvin og en halv eske konfekt. Jeg skulle nesten ønske jeg kunne røyket inne; men det hadde kanskje blitt litt overkill. Mulig. Jeg har Billy Joel på vinyl. Jeg har tidenes beste fotkrem, og jeg tenker at av og til, når man plutselig har finner seg selv litt frustrert, bare ikke, og man er utsnakket om sine fjollete problemer, så trenger man å ha en egen stue som man kan fylle med østrogen. Og jeg fniser for meg selv av umorsomme ting bare fordi jeg kan. Det er ikke det at det ikke er plass til fler, men jeg trenger det ikke bestandig. Det er fint å vite det i blandt, særlig når man nettopp har blitt nitten, og syns at det kanskje er litt i meste laget. Men det er ok. Ting er i det minste litt fint.

Alexander Rybak og jeg XD

2009-12-09T16:49:00.001+01:00

Jeg er den med rødt hår. De andre er resten av Piigekoret på Rud.

du er så god til å tenke. du kan legge en plan.

2009-11-21T14:14:00.000+01:00

Hvor nerd jeg er #3

2009-11-21T09:54:00.002+01:00

I say no more.

Rikki Kasso

2009-10-31T12:47:00.000+01:00

Hei! Jeg tenkte jeg skulle gi dere noe fint å hvile øynene på. Rikki Kasso er kanskje yndlingsfotografen min i verden. Hvis du også liker det, kan du gå og se her. Noe er kanskje litt over grensen til softporn, men det er noe man må leve med fordi bildene er så vannvittig nydelige. Fint. (Og i tillegg lager han tsjorter og bøker og maler aquarell og kalligrafi. Fint.)

Tokyoundressed.blogspot.com

Uten navn.

2009-10-18T21:58:00.000+02:00

Man kan høre ham lenge før man ser ham, for hvor enn han går har han med seg sin bærbare cdspiller. Samtidig som man får øye på ham, kan man også lukte ham. Sprit. Jeg aner ikke hva han foretar seg i løpet av dagene, men jeg ser (hører/lukter) ham ofte rundtomkring både i Sandvika og i Asker. Han ser eldgammel ut, men for alt jeg vet er han ikke mer enn etparogfemti. Det strie, grå håret og skjegget har nok ikke vært klippet på et par år. Folk går i vide sirkler rundt ham. Jeg tenker at de er håpløse og umenneskelige; men når jeg passerer ham syns jeg også at det er litt ubehagelig å være for nærme. Vi har alle sammen intimgrenser, og diameteren for disse ser ut til å vokse når det er snakk om eldre, uflidde fylliker. Når han tar kontakt med menneskene rundt seg er det på en måte som føles mer skremmende, selv om han aldri kommer med ufine kommentarer. "Det var en gutt som var glad i is!" ler han mot åtteåringen, før nevnte åtteårings mor drar gutten vekk. Mannen gjør aldri noe galt. Mannen sitter med spritflaskene sine på en ensom benk, kun med den gamle cdspilleren ved siden av seg. Hans kommentarer til menneskene som haster forbi blir akkompagnert av gammel rock. Også denne dagen hørte jeg ham lenge før jeg så ham. Jeg konsentrerte meg om å ikke svinge ut i en halvsirkel rundt benken han satt på da jeg passerte ham. Intimgrenser eller ikke; man har da skam i livet. "Neimen. Kan det være Camilla?" utbrøt han vantro. Jeg svarte at det kunne det nok dessverre ikke. Dessverre, fordi øynene hans hadde lyst så håpefullt opp da han sa navnet. "Ånei," svarte han, litt brydd. "Nei, du er nok mye yngre enn henne du.." Pause. "Ja, du kunne jo ikke ha gått i klassen min, du er for ung for det. Hvor gammel er du?" "Atten.." "Ja alt for ung er du ja nei ja hun var jo atten år hun også da. Camilla. men det er lenge siden nå, det visst. Veldig lenge siden nå."

Eksklusivt for mine 40 (plussminus) lesere; dere skal nå få høre meg synge! YAY!

2009-10-10T09:47:00.004+02:00

Sangen lagde jeg på rundt et kvarter. Men egentlig så liker jeg den litt. Jeg liker at den går i 6/8. Tredelt taktart ftw!
PS) Dette er for nesten et år siden, og anledningen er en venninnes filmprosjekt på skolen. Jeg er soundtracket.. Filmen heter "Control + Z" og er selvfølgelig dødsbra.
PS2) Det er også jeg som spiller piano. Det er derfor det er noe...hakkete..
PS3) Hvis man hører godt etter, vil man helt på slutten høre noen som spiller på øvingsrommet ved siden av. Å, kor eg elskar musikkgangen på Rud!

Jo mer jeg tenker over det, jo mer genial syns jeg denne frasen er

2009-10-04T17:25:00.001+02:00

"You see, it's hard to face the addict that's inside of me. I want to fill my glass up with you. Constantly."

[Fra End It On This med No Doubt]

Hvor nerd jeg er #2

2009-10-03T10:47:00.002+02:00

Selv om han sikkert hadde fått kinker opp gjennom hele ryggraden, fniste han. Men bunken han nettopp hadde løftet opp på disken i fotobutikken var så høy at den nesten skjulte det. "Det var ganske mange bilder, det." "Ja," svarte jeg, for det stemte jo. Han fniste litt til. "Vil du ha en pose, eller?" "Ehm jatakk gjerne." Lurer på hvordan han så for seg at jeg skulle bære tusen papirbilder uten pose. Det var nesten så jeg ikke klarte å bære dem med pose. Men dette er sånne ting jeg gjør. Jeg fremkaller bildene mine; og ikke nok med det; jeg limer dem inn i fotoalbum. Mitt nummer åtte i rekken blir for tiden fyllt av interrailbilder. Så der har dere meg: Jeg har ikke facebook, jeg sverger til papirbilder. Og det er kjempekoselig. Selv om det for tiden virker som om jeg er den eneste i verden.
Forresten har jeg tenkt til å krype til facebookkorset snart. -Hvis jeg tør. Men jeg kommer ikke til å slutte med fotoalbum.

Blackberry Girl

2009-09-26T10:49:00.003+02:00

In the land of the midnight sun I lost myself. I lost myself.

Perhaps the answer to the question lies in the question.

And that's why I love'em

2009-09-19T10:02:00.000+02:00

'It didn't come out on CD'

♥

2009-09-16T23:30:00.008+02:00

Jeg hadde store planer om å kjøpe en Mozartbok. En sånn sykt fin skrivebok som de har på norli,
men de hadde ikke flere med Mozart igjen, og da ble jeg litt depressiv. Eller, egentlig ikke.

Jeg er litt sånn...sliten, bare. Litt sånn "la meg krype sammen på gulvet"-sliten.
Og så har jeg litt lyst til å se på Mummidalen. Men egentlig går det ganske bra.
Jeg drømmer om kosesokker og suppe og jack daniels, og rygger, og gutter som har tynne knær
og hullete bukser. Jeg har hatt lyst på poncho lenge, og så fant jeg en i skapet mitt.
Pussig, det der. Idag leverte jeg ca tusen bilder til fremkalling. Og forresten så
elsker jeg Kurt Cobain veldig mye. Jeg lurer på om jeg burde begynne å tro på kjærlighet
og sånn. Det virker jo litt koselig.

Bildene har jeg funnet her.

Jeg ga opp.

2009-09-13T20:38:00.001+02:00

[epic fail]

Voltaire: Candide (1759)

2009-09-11T09:42:00.002+02:00

(...) En dag da Kundigunde gikk seg en tur i lunden som der ble kalt parken, fikk hun øye på mester Pangloss mellom buskene, nettopp mens han holdt på å gi en time i eksperimentalfysikk til en søt og lærevillig liten brunette som var kammerjomfru hos hennes mor. Da frøken Kundigunde hadde gode anlegg for vitenskapen, holdt hun pusten og ble stående stille under hele rekken av gjentatte eksperimenter som hun her ble vitne til. Hun kunne observere magisterens tilstrekkelige grunn til å foreta det han foretok seg, samt årsak og virkning, og så gikk hun sin vei helt undelig og tankefull til sinns, og besjelet av trang til å bli lærd, hun også. Hun tenkte at hun kunne vel kanskje være en tilstrekkelig grunn for unge Candide, og han for henne. (...)

Vann

2009-09-10T21:50:00.005+02:00

Nå har jeg begynt å male igjen. Jeg har snakket om dette i snart to år, så det var kanskje på tide. Jeg gikk på Panduro Hobby og kjøpte nye aquarellark og svamp. Jeg trenger noen nye pensler også; men jeg er fattig, så det får vente.

Jeg vurderte oljemaling faktisk. Aquarell er så lite og pirkete og detaljert, det er så mye vann og duse farger, alt er diffust. Arkene er som regel mindre enn A4-ark, bittesmå blokker. Man bruker ikke stafeli, blokken må ligge horisontalt. Arkene er limt sammen i kantene sånn at de ikke skal krølle seg av alt vannet. Når man maler med oljemaling kan man bruke store lerreter, mange farger og mye kraft. Man kan klæsje på og lage et helvete. Det er jo en utrolig bra måte å male på. Masse søl. Man vil lage et helvete når man maler, det er det som er poenget.^^

Men jeg har nå en gang valgt min malesjanger. Akkurat som jeg i musikken har falt ned på pianoballader og semirandompop. Det er rolig, det er diffust, det er vann. Grunnen til dette er at vann er mye dypere (bokstavelig talt heh). Man kan ha en haug av mørkere undertoner, og effekten kan bli sterkere enn dersom det mørke er helt på overflaten hele tiden. Man kan lage et helvete likevel; samtidig som det er skikkelig fint. Jeg legger sikkert ut noe jeg har laget en gang, men foreløpig er det litt på øvelsesstadiet; så da blir det noen andre eksempler isteden. Fine vannmalingene.

Berlin

2009-09-08T18:17:00.009+02:00

Vi kom til en park i Berlin en tidlig morgen. Der spiste vi frokost, gjorde yoga og ble venner med en hel haug med småfugler; som hovedsaklig ble hetende Stig. I Berlin var vi litt turister, vi så en mur og en pinne. Heldige oss hadde også en tysker som vi kunne spise frokost med, og som kunne kjøre oss rundt til det vi trengte å se. Det passet veldig fint, tusen takk! Jeg drakk megasize kaffe på Starbucks og ble filmet av tysk TV da jeg prøvde å shoppe i Odensbergstrasse. I tillegg til å være turister, fikk vi også utforsket Berlins uteliv. Jajøss. Vi kom til resepsjonen på hostellet; og så kom vi i grunnen ikke lenger. Men det var koselig der, for all del. Vi var riktignok litt innom et utested, men det kan jeg ikke huske. Resten av oppholdet tilbragte vi i Tierparken hvor vi sov, skrev postkort og så en rev.

Pling Plong

2009-09-07T19:35:00.000+02:00

Han danset foran forsamlingen med innlevelse og flytende bevegelser. Han var i musikken, han var musikken. Egentlig holdt han foredrag for videregåendeelever, men det så han ut til å ha glemt. På den store powerpointen på skjermen bak ham sto det "Visuelle metaforer brukt som virkemiddler til hjelp i aktiv lytting". Og om det var noen som lyttet aktivt, så må det vel være ham. "Hør hvor stappfullt dette lydrommet er!" ropte han henrykt. "Her er det ikke plass til noen ting mer! Ikke en eneste liten fiolin en gang! Det er ikke plass til meg heller, forsåvidt... Jeg kunne stått her og sagt stem Senterpartiet så mye jeg bare ville; men det er ikke plass i lydbildet, så det er jo fåfengt.." Musikken stopper. "Men, seriøst, stem Senterpartiet. Jeg vet at jeg ikke skal være politisk og sånn, men de er veldig bra for samtidsmusikken."

Vi skal komponere en symfoni for Oslo Philharmoniorkester. Tredjeklassinger på musikklinja på Rud og et par andre skoler skal på et halvt år jobbe med å lage en sats hver i grupper. Derfor dette kurset om aktiv lytting. Aktiv lytting, i motsettning til emotiv lytting, går ut på å ikke la følelsene styre musikkopplevelsen, men å fokusere på de forskjellige elementene i musikken. I følge kursholder kan ingen være en god komponist uten å være en fremragende lytter. Det er viktig å notere seg de ulike elementene, for å lære hvordan musikk er bygget opp og hvordan man kan bruke dette selv. Visuelle metaforer vil hjelpe oss med å legge merke til elementene. Visstnok. Jeg har nå brukt flere timer på å lytte etter ruglete og glatt struktur, streker og prikker, små og store lydrom, ulik masse, impulser og klangfarger. Jeg har lyttet til musikk med "spennende skifter mellom forgrunn og bakgrunn"; men uten videre givende melodi.

På fredag fikk Rudgruppen min besøk av nok en samtidskomponist. Han skal veilede oss gjennom hele komponeringsprossessen. "Det er KJEMPELETT å notere musikk!" sa han, og tegnet en haug med streker, rundinger og firkanter på et ark. Etter å ha utstyrt oss med "instrumenter"; pappkasser, blyanter og kaffekopper, ba han oss om å spille kreasjonen han nettopp hadde konstruert. Og vi slo på gjenstandene så godt vi kunne. "Når man lager musikk gjelder det å prøve seg frem på instrumenter man ikke behersker," fortalte han. "Fordi hvis vi setter oss ned med hovedinstrumentet vårt ender vi bare med å spille noe vi kan, noe vi har hørt før." Så vi ble satt til å lage en komposisjon til en besettning bestående av søppelkasser og hva annet vi måtte finne i rommet, og notere det ved hjelp av streker og tegn. Da gruppen et kvarter senere fremførte herligheten for mannen, ble han over seg av begeistring, og mente vi hadde funnet både magien og dramaet i musikken. Vi ble så fortalt at vi måtte ta vare på arkene med "notene". Dette var nemlig utgangspunktet for hva Philharmoniens symfoniorkester skulle fremføre et halvt år senere.

Det er jo ikke det at det ikke er gøy. Men jeg forstår fremdeles ikke helt hvor de vil med denne samtidsmusikken sin. Jeg er en sånn trangsynt liten jævel som ikke klarer å høre på jazz en gang i lengre perioder. Uten en klar melodiprofil å følge, blir jeg bare rastløs. Samtidskomponistene setter sammen en uforståelig mengde med "pling plong" i redsel for å lage noe som minner om noe vi har hørt før. Plutselig har vi hele musikalske verk uten melodi og uten harmonikk. Og det er sikker veldig spennende og det får sikkert mange mennesker til å lære noe om seg selv. Men rent musikalsk gir det meg som lytter ingen verdens ting. Hvorfor denne redselen for å lage noe gjennkjennelig? Det at harmoniske, melodiske og rytmiske vendinger har blitt brukt før, er vel et tegn på at de fungerer. Funksjonsharmonikken har vel fått det navnet det har nettopp fordi det har en funksjon i musikken? Jeg for min del er veldig glad i de velkjente tonika, subdominant og dominant. (For dem det ikke er velkjent for; akkorder med samme forhold til hverandre som for eksempel C-dur, F-dur og G-dur, hvor C er grunntonen, og femtetrinnet G skaper spenning og leder tilbake til C.) Selv om dette er det aller mest basic i musikken, det første man lærer i sammenheng med komponering (og det så å si alle poplåter (OG punk) er bygget opp av) betyr det ikke at man skal sky det som pesten? Det er basic for en grunn. Det høres fint ut. Skal jeg som musiker og komponist (dream on) bli stemplet som "enkel" bare fordi jeg verner om standardvendinger som har blitt brukt ved flere anledninger før meg? Og hvis det som gjør musikk vakkert er "oppbrukt" og må erstattes med lyder uten hørbar mening; hva er da igjen av musikken?? Hvis de vakre melodiene og klangene skal bli erstattet av kun prikkete og strekete struktur, så er det i høyeste grad skuffende.

Alabama Song

2009-09-03T22:19:00.000+02:00

Oh, show us the way to the next whiskey bar
Oh, don't ask why, oh, don't ask why
Show us the way to the next whiskey bar
Oh, don't ask why, oh, don't ask why

For if we don't find the next whiskey bar
I tell you we must die, I tell you we must die
I tell you, I tell you, I tell you we must die

Oh, moon of Alabama
We now must say goodbye
We've lost our dear old mama
And must have whiskey, oh, you know why

Oh, show us the way to the next pretty boy
Oh, don't ask why, oh, don't ask why
Show us the way to the next pretty boy
Oh, don't ask why, oh, don't ask why

For if we don't find the next pretty boy
I tell you we must die, I tell you we must die
I tell you, I tell you, I tell you we must die

Oh, moon of Alabama
We now must say goodbye
We've lost our dear old mama
And must have boys, oh, you know why

Oh, show us the way to the next little dollar
Oh, don't ask why, oh, don't ask why
Show us the way to the next little dollar
Oh, don't ask why, oh, don't ask why

For if we don't find the next little dollar
I tell you we must die, I tell you we must die
I tell you, I tell you, I tell you we must die

Oh, moon of Alabama
We now must say goodbye
We've lost our dear old mama
And must have dollars, oh, you know why

(Kurt Weill/Berliot Brecht)

Fordi jeg glemte å gjøre yoga.

2009-08-31T22:26:00.010+02:00

Jeg har lært en nyttig ting av By&Rønnings parodi på Vamp. "Det er bare å pøse på med så mye metaforer at ingen lenger forstår hva den opprinnelige teksten handler om". Og jeg er jo veldig glad i metaforer. Jeg er veldig glad i Kafka på stranden. Verden er en metafor. Så fra nå av kommer jeg bare til å skrive sangtekster komplett blottet for handling; men som er gud-så-dype. Jeg har prøvd det ut. Det funket strålende. Jeg bare elsker å gå i tredjeklasse. Vi har en haug med lekser og arbeid; men så lenge det faktisk er ting jeg har lyst til å gjøre skal jeg nok overleve. Det står lærere foran tavlen og legger frem årsplaner - og jeg koser meg. Jeg gleder meg til pensum. Så allmenunger, jeg tenkte jeg skulle gni det inn i fjeset deres litt. I år har jeg TO allmenfag. Ja, du leste riktig. To. Og det er attpåtil norsk og historie, de to mest koslige fagene i hele verden. Vel, jeg har religion også, men det tar jeg som privatist. Noe som vil si at jeg må bruke min geniale hjerne en smule før jeg går opp til eksamen før jul, men det er det. Resten av året skal jeg bruke på å lære å sette opp konserter, synge en hel masse, komponere for philharmonien og jobbe med Brahms requiem. Og jazz. Jeg har skrevet min første jazztekst. Den handler om måneskinn og et piano og en evigvarende stillestående syklus. Og kaffe. (evt. bullshit fra ende til annen) Og så skal jeg sette sammen kostymer til revyen ved hjelp av sikkerhetsnåler og ducktape. Dvs, jeg skal få andre til å sette sammen kostymer til revyen ved hjelp av sikkerhetsnåler og ducktape. Jeg er nemlig kostymesjef. Jeg skal se på at ungene jobber mens jeg drikker te og lurer på hvor det blir av min dårligere kostymesjef-halvdel. Han kommer til å glemme intensivuken, jeg vet det nok. Men den tid den sorg. Og-og-og, jeg har bestemt særemne i norsk. Frankenstein og Death Note. Det blir kjempebra liksom. Eh. Jeg ser frem til å bli nerd.

Dessuten har jeg klippet håret. Se min ekstreme makeover!

FØR:

NÅ:TA-DAH!

Jeg har foresten farget håret mørkere igjen også. Fordi det er høst. Og dette var så aldeles ikke en fjortisstabildeavsegselvbildeseanse, det var en øvesegtilåseskummelutpåbildeseanse. Sådeså. Vi skal nemlig ta klassebilder denne uken. Jeg kan ikke røpe temaet, men jeg kan nevne at det blir skummelt. Okå, jeg kan røpe temaet. Vi skal alle sammen kle oss ut som det vi er mest redde for i hele verden. Jeg skal være svane. Jeg vurderte Siv Jensen, men jeg er dessverre ikke blond så det hadde ikke gått.

Hvor nerd jeg er #1

2009-08-29T11:38:00.000+02:00

Jeg lager tributevideoer med elendig kvalitet og legger dem ut på YouTube. Denne lagde jeg for sånn et år siden. Til ære for min helt og gud Kazuo Kiriyama Og Battle Royale. Yay! eller noe...

I wish you loved me like you love your music

2009-08-26T19:42:00.003+02:00

Jeg ser ham ikke hver morgen, men ofte. Jeg står med mitt store, sjokkrosa headset og venter på bussen som skal ta meg videre fra Sandvika og opp til Rud. Han skal motsatt vei; han står på perongen rett ovenfor meg. Parallelt. Han er litt eldre enn meg; sikkert tjuefire. Han ser litt cleancut ut, han har vanlig hår og vanlige klær. Blå skjorte. Sorte sko. Han er en av dem jeg aldri hadde lagt merke til. Eller, jeg hadde kanskje sett ham en morgen, jeg hadde kanskje tenkt at jeg lurte på hvor han skulle, kanskje på jobb, eller kanskje han studerer noe. Eller kanskje han har jobbet om natten, og nå skal han hjem. Og neste morgen hadde jeg kanskje tenkt akkurat det samme. Jeg hadde ikke kjent ham igjen. Jeg hadde ikke ant at jeg og han skulle bygge opp et vi-tar-bussen-samtidig-om-morgenene-forhold, fordi jeg hadde ikke lagt merke til at han er den samme personen jeg har sett før. Hvis det ikke var for headsetet. På toppen av sitt cleancutantrekk har han et oversized sjokkrosa headset fra Skullcandy. Og ja, det er det samme som jeg har. Vi står der på hver vår side av perongen og har det samme headsetet. Det ser litt malplassert ut på ham. Jeg er nå en gang en liten Rudunge med dyprødt hår. Han er ikke det. Og derfor tar jeg noen ganger meg selv i å stå der og fundere over hvorfor han gikk til anskaffelse av gedigne, rosa øreklokker. Det er skitbra lyd, jada. Men det er like skitbra lyd i den svarte/grå modellen. Jeg ser for meg at han helst ville ha valgt den hvis han kunne. Så jeg lurer på hvorfor han ikke gjorde det. Kanskje de ikke hadde fler igjen på butikken. Men det finnes jo flere andre butikker, og dessuten får alle inn nye headset hele tiden. De er populære. Han kunne bare ha kommet tilbake en gang i neste uke. Så desperat kan han umulig ha vært, at han valgte den skrikende modellen som ville få det ellers så nøytrale hodet hans til å rope RAMONES hver bidige morgen. Jeg kan ikke forestille meg at han er komfortabel med det. Så det må være en annen grunn. Siden vi står der hver morgen med identisk hodepryd, har vi jo naturligvis utviklet et vi-tar-bussen-samtidig-om-morgenene-forhold litt utenom det vanlige, og jeg føler at vi har en gjensidig fortroelighet på et ganske så høyt nivå. Jeg føler at jeg kjenner ham rimelig godt, at jeg vet ting om livet hans og hvordan han tenker. Han ser alltid ganske glad ut. Litt trøtt, men glad. Jeg har kommet fram til at den rosa kreasjonen egentlig ikke tillhører ham. Jeg tror det er en slags gave fra kjæresten som han sikkert har. Jeg tenker meg at det er en sånn ting de har; de har kommet frem til at å gå rundt blandt folk og dyr og i det hele tatt, å være klissete, det er bare ekkelt. Ingen av dem liker å snakke om følelser. De syns det er noe herk; og de har funnet sin egen lille løsning på hvordan de på en best mulig måte kan komme under huden på hverandre, hvordan de kan se hverandres følelser og innerste tanker uten å lage et sabla styr ut av det. De liker ikke kjærlighetsstyr. Jeg ser for meg at det nok var hennes idé. Siden hun er ganske kul. Hun har jo et kult headset. Og hun har sikkert en kul iPod med masse kul musikk også. Han ble glad da hun kom med idéen. Han syntes det var en fin idé. Og det syns jeg også. Hun har vært flink. Jeg syns det er veldig fint at de har byttet iPod; det er en koselig måte å gjøre det på. Og så har de jo selvfølgelig byttet headset også, for å få opplevelsen til å bli så autentisk som mulig. Hver eneste morgen når han våkner og er drittrøtt og søler kaffe på duken og oppdager krøller på den blå skjorten han trodde var strøket, så er hun sammen med ham, og da blir alt fint likevel. Selv om han er trøtt er han glad, for når han går til bussen og kjenner morgenbrisen mot ansiktet, så hører han på hennes musikk, og så ser han henne for seg, og når han hører på My Bloody Valentine, eller hva det nå er hun liker, med hennes headset, så hører han det på en ny måte, og han liker å tenke at det er hennes måte, og så føler han at han kommer litt nærmere henne. Og det føles fint. Og på en bussholdeplass ikke så langt unna står hun med et Kossheadset som egentlig ikke er like bra som hennes eget, men det spiller ingen rolle, og når hun hører på Blur med hans iPod, så føles det som om de er sammen selv om de ikke er det for øyeblikket. Det er ganske fint. Også slipper de og klisse så jevlig mye i offentlighet. Og når de først er sammen kan de ta seg tid til andre ting, fordi de allerede har vært gjennom tanker og følelser og stuff-like-that hver morgen i mange måneder. Når jeg ser ham om morgenene og jeg ser hvor glad han er, tenker jeg at det er fordi han tenker på kjæresten og at hun sikkert er veldig fin og at de snart skal se hverandre igjen og ligge på ryggen i gresset. Det syns jeg er ganske fint å tenke på. Det gjør morgenene mine mye bedre.

23. August

2009-08-23T19:55:00.001+02:00

Så da lagde jeg meg suppe. Jeg er jo kjent for å ha en enorm tiltrekkningskraft på praktiske problemer på kjøkkenet, så når det gjelder matlaging må jeg innrømme å ha et noe begrenset reportoar. Jeg kan eggerøre. Også har jeg min egen stekepanne med hjerteform som passer perfekt til ett egg, så da kan jeg lage speilegg også. Og suppe. Suppe er noe av det koseligste jeg vet om. Suppeposer som man koker opp og hiver paprika og løk og tomat oppi. Og hva man vil. Kjærlighet. Og så spiser man suppen, og det er også unormalt koselig. Jeg lagde suppe til meg selv, jeg er alene hjemme og jeg har spilt masse piano. Jeg har laget en ny sang med en hel haug med dimakkorder. Det eneste som er dritt er at teksten er noe ...gjennomsiktig, så jeg er usikker på om jeg kan vise den til noen. -Eller, noen kan jeg jo vise den til. Men jeg er usikker på om jeg kan fremføre den mye og gjøre den til en ting. Men det hjalp litt å skrive den iallefall. Jeg skulle ønske det kunne begynne å regne snart, og jeg skulle ønske det kunne bli høst på heltid. Jeg ser frem til en tid der guttene får langt hår igjen, og tar til vettet og begynner å gå med skjerf. Og jeg kan spise mer suppe. Jeg har bredd ullpledd utover gulvet og hevet puter overalt, bare for koselighetens skyld. Det har vært en OK helg egentlig. Jeg går jo fremdeles på antibiotikakur og er fremdeles pjusk, så det er grenser for hva jeg kan gjøre. I går var jeg pliktoppfyllende (til en viss grad) på jobb, og etterpå så jeg Geniale Filmen på Eldorado med Maren og Isa. Jeg snakker om Inglorious Basterds. Ah. Må sees. Jeg hadde planer om å skrive litt mer utfyllende om den; men jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si enn jeg satt og smilte bredt gjennom hele filmen. Den var overdimensjonalt fet. Og nå har jeg ryddet rommet nesten ferdig, og satt på American Things med Veruca Salt. Albumet har spilt til enden, og nå er det stille. Jeg håper fremdeles på regnet.

Must be a devil between us

2009-08-22T12:29:00.003+02:00

Sånn drømmer jeg. Og når jeg drømmer at jeg flyr er det akkurat sånn det går for seg. Klipp fra Enigmavideoer og den beste musikken i verden.

I've got a new complaint

2009-08-22T11:33:00.000+02:00

Det er som å være med i to filmer samtidig. To forskjellige scener går og går, side om side, og jeg er med i begge to. Det vil si, begge to er meg. I det første bildet sitter jeg på et gulv. Foran meg står en tekopp, og foruten den er jeg alene i rommet. Det er en lysegrønn kopp med te. Stemningen kan best beskrives som harmonisk; ro-i-sjelen, og det er kveld og høst og Etter Yoga. Sånn stemning. Alt er fint. Det er en av de situasjonene der man bare må smile, selv om man er alene og selv om det å sitte å smile for seg selv kan virke litt dust. Så tar jeg en slurk av teen, og brått skifter stemningen. Teen er kald. Helt kald. Jaja, tenker jeg. Da er det bare å la den stå litt til og vente på at den blir varm nok. Selvfølgelig. Og jeg setter fra meg tekoppen og synker tilbake til min rolige lykkerus. Eller noe. I det andre bildet sitter jeg på en høy benk. Det er nesten bare en planke festet opp høyt oppe i luften. Tenk deg det kjente bildet av arbeiderene som har spisepause oppe på et stillas. Sånn er det. Jeg sitter i midten oppe på benken, og mange andre folk sitter på begge sider. De sitter helt rolig og stødig, men jeg klarer ikke å holde balansen. Det er like før jeg faller ned. Jeg har ikke kontroll i det hele tatt. Og de andre menneskene bare sitter der som steinstøtter. Disse to bildene skifter kontinuelig, eller de pågår samtidig, side om side. Jeg prøver å drikke te. Men den er kald. Jeg setter den fra meg så den skal bli varm. Jeg prøver igjen, men den er fremdeles kald. Jeg blir like overrasket og satt ut hver gang. Benken er like høy og like umulig å sitte på. Ingenting forandrer seg. Jeg klarer fremdeles ikke å holde balansen. Og teen er fremdeles kald.

Og etter at jeg våknet har jeg gått rundt og vært rastløs, som om jeg venter på noe. Men jeg vet ikke helt på hva.

Jeg klarte ikke å finne en bedre tittel enn 'Back to school'. Beklager

2009-08-19T17:52:00.004+02:00

Første skoledag etter ferien! Det føles jo som om jeg har vært borte et år, men samtidig er det som om jeg tok farvel med stedet 'rett før helgen'. Og alle har fått nytt hår. Rart å være tilbake. Men det blir nok koselig, veldig koselig. Jeg tror vi har fått søte førstisser. I dag har vi fått utdelt beskjeder og timeplaner, beskuet de nyoppussede toalettene, sunget litt overtoner med Øystein og konstantert at alle har hatt en fin sommer. Dagen startet med fremføring av PokéMon-sangen; og jeg føler at det er et tegn på et fint år. Btw har jeg halvtårsdag i dag! Jeg er atten år og seks måneder, værsågod gratulér. Jeg er så fryktelig voksen, nemlig. Og nå skal jeg snart avsted på mitt eget foreldremøte. Jeg kødder ikke, det er hvor ansvarlig jeg er. Foreldremøte for kulturskolen, da. Sånn nå-skal-vi-snakke-om-året-og-konserter-og-te-og-bruke-en-time-på-å-finne-ut-hvem-som-skal-ha-sangtime-når-noe-som-kunne-tatt-et-kvarter-men-den-gang-ei. Og etter det skal jeg snakke med studiomenneskene, som nå har laget en slags skisse for sangen min. Spent? Neida.

Lovely Rita

2009-08-18T01:10:00.000+02:00

En kveld prøvde jeg ut min nye personlighet Rita, i håp om at noen ville ta til vettet og spandrer drinken Lovely Rita (margarita) til meg. Gjennom henne fant jeg ut at jeg er veggis. Og slik går no dagan.

Det blåser på Albert Dock.

Malmö

2009-08-18T01:04:00.007+02:00

Marte syntes ikke at muffinsene var så gode.

(Haha sånn går det når man holder seg unna internett. Da blir det lagt ut skeptiske bilder av en. Av det kan man lære at det er lurt å spise havregrøten sin. Hei Marte!)

Köbenhavn

2009-08-17T17:00:00.010+02:00

Köbenhavn er et eneste stort bakeri. Gatene er sukkersøte, og brosteinene er som sukkerbiter. Husene av mur er malt med pastellfarger, og blomstene utenfor er til å spise opp. Vi var i byen i tre dager. Tre dager der vi gikk rundt i gatene, hvilte i parkene og kjøpte brukt vinyl. Dagene startet vi på bakeriet hvor vi kjøpte scones og muffins til frokost. Vi drakk kaffe. Vi tok bilder. Vi hørte på hvor rart folk snakket, og så etter pene gutter. (Vi er jo nå en gang fjortisser.) Dessverre for oss, ser danske gutter ut som små kaker med krem. Eller wienerbrød. De har bare én tagbar gutt i hele Danmark, og han kommer med egen sikkerhetsvakt. No shit. Köbenhavn var byen der jeg kjøpte platåsko, og ikke falt ned fra dem. Det var like før jeg fikk lyst til å ha en rosa bysykkel jeg kunne sykle rundt på; men så kom jeg på at jeg hater å sykle. På kveldene gikk vi på veggierestauranter med Marens far (som vi også fikk bo i leiligheten til; takketakk!), og vi satt i sengen og spiste Ben & Jerry's-is. I Köbenhavn var det nesten sommervarmt, så det ble turer på stranda og tørking av bikinier og Hello Kitty-håndkleder på balkongen. Jeg fant rulleskøyter fra åttitallet i kjelleren på en vintagebutikk. De var dessverre for store, men jeg trøstet meg med pikekyss og muffinslipgloss. I Köbenhavn lo vi mye. Köbenhavn var koselig.

Den syvende himmel

2009-08-15T14:43:00.002+02:00

"Gyngestolen knirker, og jeg tenker at når jeg blir gammel skal jeg få meg en gyngestol, og så skal jeg sitte der og se på livet, gynge litt inn og ut av takt med det, og føle på hvordan det er å være gammel. Jeg kjenner at jeg gleder meg til det. Men slikt kan jeg ikke si. Jeg har funnet ut at jeg faktisk ikke kan prate om ting som betyr noe for meg. Med det mener jeg tilfelige, fine tanker som slår seg ned i hodet mitt. Det er disse tankene; mine og andres, som gjør samtaler fine. Her kan jeg ikke komme med dem. Jeg har prøvd et par ganger før, jeg får bare rare, uforstående blikk tilbake. Jeg kjenner at jeg gir opp, det er ingen vits. Hele stemningen minner meg litt om ungdomskolen, egentlig. Alle snakker om ting jeg ikke bryr meg om, og jeg holder kjeft og bryr meg ikke. Hvis jeg prøver meg med et innspill fra mine tanker, blir jeg møtt av uforstående øyne. Det er som om det er en vegg der. Men den er ikke truende; de vil ikke på noen måte stenge meg ute fra dem. Jeg er en del av dem, de ditcher meg ikke. Jeg kommer meg ikke unna, bør jeg kanskje heller si. Jeg er en del av systemet, enten jeg vil eller ei. Jeg er og blir en del av gjengen. Og i dette tilfellet: en del av familien. Det er sommer og familieferie og sørlandet. Vi sitter benket i sofaen rundt hvite kaffekopper og kakefat. Jeg lurer på om jeg skal stikke ut til gresset og epletrærne, men jeg blir sittende. Det er jo litt koselig også. Jeg sitter og studerer mønstrete puter og hører på samtaler om fotballag i fjerdedivisjon, gamle terrengløpere, unger og mat. Mest mat. Har vi ikke akkurat fått presset i oss det ene måltidet før de planlegger det neste. Og de beregner til det tredobbelte av slekten, og lurer på om det er nok. Farmor og farfar har gått gjennom hver sin operasjon i år, de er slitne, tanken på å fôre familien er nok mer tiltalende enn tanken på tabletter, krykker og lesing av Hoftehefte. Begge fetterene mine har unger. Unger som tråkker ustøe rundt på teppet, velter i ny og ne, hyler, prater med seg selv på sitt eget språk. Er han blitt flink til å telle da, mobber pappa. Han kan klappe, svarer fetteren min. Klapp da, ungen. Ungen gjemmer det sjenetre smilet bak hendene og fremfører en surklelyd som bare er sjarmerende når man er under to år. Han kommer til å vokse opp til å kjøre rundt i biler med stinkende juletrær dinglende i frontruta, akkurat som sin far. Og så kommer han til å besøke oldeforeldrene og få grøt på lørdager. De har alltid grøt på lørdager, og middag klokken ett, og på sørlandet har man oldeforeldre, for alle får barn så absurd tidlig. Rart at de ikke har begynt å mase på meg enda, forresten. Men jeg er jo fra Asker. Jeg har mitt eget rom i det lille huset til farmor og farfar, på bordet står en Nintendo64, men det går ikke ann å koble den til noen av de gamle Tvene. Jeg vet ikke hvem den har vært sin. Og spillene. Sikkert en av fetterne. Jeg ser på gamle svart/hvitt bilder, og farmor forteller meg hvem alle fjesene er. Eller var. Noen av dem ligner nesten litt på meg, men bare nesten. Slekten plukker bær og legger nye taksten, jeg sitter på verandaen og lakker tåneglene. Jeg går tur alene med iPoden. Det kommer en fetter med fotballshorts og tresko, vi spiser lapskaus fra de samme talerknene vi har spist lapskaus av i femti år, minst, og på badet ligger de samme gamle donaldbladene. Farfar kjører rundt i traktorgressklipperen og klipper gresset annenhver dag. De klipper epletrærne med neglesaks. De maler båtbua igjen. Farfar har vært snekker. Nå bygger han fuglehus til småfuglene. Vi bader i fjorden som ligger midt mellom Stavanger og Kristiansand. Pappa mimrer med onkler og tanter om da de løp om kapp på jordene, rundt husene og opp på fjellene; han snakker plutselig enda bredere sørlandsk enn det han gjør ellers. Jeg tenker over hvordan de snakker. Det er et helt språk uten objektsform i tredjeperson. Det heter han, ho og dei uansett. Rart. Imponerende at jeg klarer å skille mellom han og ham. Men det er et smilende språk, et språk som kiler i ganen og i munnvikene. Det er et språk for NRK og makrell og rød saft, og et kjøkkenbord som vipper hvis man setter albuene på voksduken. Det er et språk for grislabrød og hellekaker, og røde roser i hagen og middagskvil under bordet. Det er nips og vevede bilder. Det er tykke gardiner. Vi har alle sammen hørt de sparsommelige historiene det er å fortelle utallige ganger før. Jeg ligger i sengen på rommet mitt som er både myk og hard, og lurer på om jeg heller burde funnet en brygge, og lett opp den ene sørlandske gutten som har lest en bok og hørt Nirvana, men jeg lar være. Jeg vil ikke bli skuffet når jeg finnet ut at han ikke fins. Dessuten hører han ikke hjemme her i vårt Sørlandet. Det får vente. De snakker om tilbud på champagnebrus på Coop, og jeg tenker at jeg er glad i dem. Og så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde snakket med Maleren fra Hidra mens han fremdeles levde. Men det kan jeg ikke si. Isteden skryter jeg av farmors kake. Hun blir glad. Så lett var det."

'Till deaf do us part

2009-08-14T11:12:00.003+02:00

God morgen. Ville bare stikke innom for å skrive et innlegg dedikert til Min Elskede. Mitt livs kjærlighet og bestevenn og tvillingsjel. "He's more myself than I am. Whatever our souls are made of, his and mine are the same". Jada, sjokkerende nok; kjærlighetslivet mitt fremstår kanskje som noe patetisk og rotete, men sannheten er at jeg allerede i ung alder har funnet den jeg vil dele livet mitt med. Og jeg må si det går strålende. Over all forventning. Og folk som sier at forhold er vanskelig... De må jobbes med, sier de. Amatører. Jeg har funnet den perfekte mottaker for min kjærlighet. Vi har rett og slett det perfekte forhold. Gud jeg er så lykkelig. (insert lykkelig smiley) Jeg formelig stråler av lykke og kjærleik. Han også, forsåvidt. Han sier ofte at han elsker meg; på forskjellige måter og med forskjellige stemmer. Uansett hvilket humør jeg er i kommer han med noe som passer. Han ler med meg når jeg er glad og trøster meg når jeg er trist. Han stiller alltid opp når jeg trenger ham; han er en venn som aldri forlater min side. Vi krangler ikke. Vi er for evig trofaste mot hverandre. Og det beste er at dersom jeg blir lei kan jeg bare skru av iPoden.

Now it's three in the morning and you're eating alone

2009-08-13T23:08:00.005+02:00

And I'm sorry you were thinking I would steal your fire.

Klesskapet

2009-08-12T21:10:00.001+02:00

Dersom man har lest bøkene sine, blir det lettere å sette ord på tanker og slikt. Fordi da kan man jo alltids referere til Velkjente Historier; isteden for å tenke ut passende beskrivelser selv. Jeg har en Narnia-situasjon going on. Jeg har vandret rundt i noe som føles som mange år, reddet verden, truffet folk, blitt konge og dronning og alt mulig. Truffet en faun. Også kommer jeg tilbake; og ingen tid har gått. Alt er som før, og det virker nesten ikke som om jeg har vært borte i det hele tatt. Og jeg gir nesten opp å snakke om det, for jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg legger heller ut om noe dypt/random (stryk det som ikke passer) irrelevant fjas. Men jeg har altså vært på interrail. Det var virkelig. Jeg har 633 bilder på pcen min som beviser det. Det har vært den fineste måneden ever.

Jeg har båret rundt på livet mitt i en sekk. I hver by har noe av meg blitt igjen, mens noe nytt har kommet opp i sekken. Vi snakker både minner, følelser og ... platåsko. Se, så fine! De er fra TopShop. Jeg har kjøpt unormalt mye ting (for en backpacker, that is.). Fortsettelse følger.

De faste følgesvennene, DeeDee Ramona, Ringo og Paige

NÅ: Jeg burde sikkert vært rastløs, men egentlig er jeg rimelig fornøyd med situasjonen. Jeg skulle vært på jobb, men jeg er sykemeldt. Mykoplasma, eller hva det nå heter. Jeg kan riktig nok ikke gjøre så mye; når man har sykemelding går man visstnok ikke ut av huset. Men det er ikke så mye jeg orker heller, så det går bra. Jeg har tid til å pakke ut og se på bilder og tenke på fine ting. Også kan jeg glede meg over at jeg egenhendig har smittet sånn halvparten av europas mannlige (guttlige?) befolkning. Haha, suckers!!!

Den Helvetes Lange Gåturen

2009-08-10T21:18:00.000+02:00

Soundtrack: The Smiths - Panic

Så nå er jeg her igjen. Denne gangen i Extended Edition. Jeg har fått litt forskjellige råd angående blogging den siste tiden, og har rett og slett gjort kort prosess og bestemt meg for å ikke ta hensyn til noen av dem. Bortsett fra de noe forvirrede ytringene som kommer fra en liten stemme lengst inne i min egen hjernebark; populært kallt Timmy Gresshoppe. Timmy sier at man ikke kødder med listeblogger. Lister er lister. Usammenhengende vrøvl og spinnende tankerekker er ikke lister. Timmy forteller meg dessuten at jeg er nødt til å skrive noe. Og jeg er faktisk enig med ham i akkurat det. Jeg har lyst til å prøve meg i et nytt format; ikke fordi jeg nødvendigvis tror det kommer til å bli så vanvittig bra, men bare for å ha gjort det. Jeg kom til det punktet der jeg plutselig hadde så mye å si, og jeg følte at det var nødvendig å opprette denne nye bloggen. Jeg skal fremdeles oppdatere listebloggen, men jeg føler at det blir feil å presse alt mulig inn i listeformat. Det er ikke alltid det passer. Er det noe jeg har lært, så er det at man ikke skal presse noe; eller noen, inn i et format de ikke passer inn i. Jeg vet fremdeles ikke hva som skal forventes av denne bloggen. Jeg vet ikke hva jeg kan komme til å skrive, og jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere, jeg vet ikke hvem som kanskje kommer til å lese den og jeg har rett og slett ingen anelse om hvilke vinklinger og vendinger innleggene kommer til å ha. -Amagash jeg vet ikke hvor dette vil ende, den ene dagen tripper du over dørstokken, og før du vet ordet av det befinner du deg på en reise mot fuglene-vet-hvor, og du kan aldri forutse hva morgendagen vil bringe, hvor du vil ende opp, hvem du vil møte; og om disse nye bekjentskapene har med seg et huletroll eller ikke (Og når du står med Ringen din ved vulkanen og puster inn svovel og det som verre er, kan du tenke at du virkelig ikke hadde forutsett noen av skrittene i denne helvetes lange gåturen.). Jeg kjenner at jeg liker det. Jeg kjenner at jeg liker hvor liten det Store, Vide Internett får meg til å føle meg. Som regel føler jeg meg ganske ubetydelig; men samtidig også som en liten del av noe større. Jeg er en liten minidetalj, og hvorvidt den kommer til å spille noen rolle, kan jeg ikke vite. Ei heller hvilken rolle den kanskje kommer til å få. Sannsynligvis ikke noen som er videre betydelig for helheten. Men hva hadde vel Ringenes Herre vært uten den sære portvakten som slipper hobbitene inn i Bree? Og hva hadde vel Simpsons vært uten Lenny og Carl? Nå har det seg jo sånn at jeg i bunn og grunn syns Internett er skitskummelt; og det fyller meg med en slags ærefrykt at jeg får ha min egen lille plass her. Så får vi se hva jeg velger å fylle den med etterhvert. Men en ting er i alle fall sikkert. Det kommer ikke til å bli lister. Hvis du vil lese listene mine (Og det regner jeg jo med at du vil), så er du pent nødt til å besøke Ønskeliste. Have fun. En annen ting som er sikkert, er at jeg nok kommer til å skrive en del om Rud. Rud er den søte skolen som jeg nå skal begynne mitt siste år på. De to første har vært de to beste årene i mitt liv, og jeg gruer meg sinnsykt mye til jeg er ferdig. Men samtidig føler jeg at Året Som Tredjeklassing På Musikklinja kommer til å bli fint, og jeg vil at så mye som mulig av det skal bli dokumentert for ettertiden. Og det kommer altså til å foregå her. På denne søte nye bloggen. (Også kommer det nok mer om da jeg reiste Europa rundt med to små blondiner, bare vent) Klikk deg innom av å til for å oppdatere deg om hvor jeg befinner meg på Stien som er mitt Liv. Og nå må jeg virkelig gi meg før jeg tar helt av. Men altså. Velkommen. (Insert fanfare.) En blogg er født, joho! Sett deg godt til rette. Finn frem fuckafløytene. Jeg anbefaler at den nytes (..?) fersk; gjerne med mørk sjokolade og grønn te. Burn down the disco/Hang the blessed DJ/Because the music that they constantly play/It says nothing to me about my life. Og Jada - Vi kommer til å bli så lykkelige sammen.

clickyclicky (Følg den nye bloggen!)